Nyttår

Nyttår er en vanskelig tid for meg. Jeg ser tilbake på alt som har skjedd det siste året, tenker på alle dumme ting jeg har gjort. Jeg tenker på smerten og fortvielsen jeg har følt på. Og ikke minst tenker jeg på året som kommer, skal jeg virkelig leve enda ett år med all jævelskapen?
De tre siste årene har jeg vært innlagt på akutten i januar på grunn av selvmordsforsøk. Jeg kjenner en sterk trang til å gjøre noe destruktivt i år også. Den er så overveldene at jeg rives i stykker. Jeg gråter som en foss. Jeg er fortvilet og føler meg knust i tusen fillebiter. Jeg vil vekk, vekk fra smerten og kaoset. Jeg står med vann til nesetippen og venter på å miste fotfeste. Jeg har glemt hvordan man svømmer. Ikke dytt meg nå, jeg klarer ikke dette. 
«
jeg rives i stykker på innsiden!!» sa jeg hulkende til dagskontakten min for ett par dager siden mens jeg lå med ansiktet vendt mot veggen i senga, fordi jeg ikke ville vise at jeg gråt.

Jeg drukner i destruktive tanker. Det er vanskelig å konsentrere seg om å gjøre dagligdagse ting, for hodet mitt er fullt av ideer om hvordan jeg kan skade meg selv. Det er slitsomt. 
På instagram for en liten stund siden skrev jeg: Noen ganger (ofte) går livet mitt over stokk og stein. Det er som å sitte i en bil som kjører i 150 kilometer i timen. Jeg sitter å tviholder i sete og venter på kræsjet som jeg vet kommer.  
Det er akkurat sånn det føles nå. Jeg sitter på og har ingen mulighet til å stanse det som skjer. Jeg kan velge å hoppe av i fart (å utføre skaden selv, bevisst) eller vente på smellet (som også vil skade meg). Og kollisjonsputen har de som lagde bilen selvfølgelig glemt, for de visste det var meg som skulle sitte på.

Det er som å velge mellom pest eller kolera.

Jeg jobber så utrolig hardt for tiden, derfor hadde det blitt et ekstra stort nederlag å falle nå. Jeg tror ikke jeg hadde taklet det. Jeg bare må klare å stå i hælvette nå. 

 Sykehuset.


//privat

Jeg kaver rundt i mørket. Hjertet mitt dunker så hardt at det kjennes ut som brystkassen min skal revne på midten og alt av styrke og håp skal renne ut – Januar 2012

Tro på meg

Jeg tråkker rundt i skogen, beveger meg mellom trærene, går hele runden rundt skolebygningen til jeg kommer til inngangen på baksiden av skolen. Da slipper jeg å gå forbi skapene, kantina, toalettene og de fleste klasserommene. Mindre sjanse for å møte på folk. 
– 2009

Det har gått rykter om meg i flere år nå. Og de aller fleste er ikke sannhet. Det begynte da jeg var 13 år og skulle begynne på ungdomsskolen. Første skoledag, på vei til skolen, fikk jeg disse ordene slengt i ansiktet: « hei hora, ingen vil ha deg, gå å dø». De ordene har brent seg fast i hodet på meg, fordi det var her alt startet. Da jeg senere fikk beviser på hvem som hadde satt ut rykte, ble jeg knust, og ikke minst forvirret. Hadde hele vårt vennskap vært en løgn?  

(jeg tror bildet under er tatt første naturfagstime på ungdomsskolen).


//privat

Det forverret seg det siste året på ungdomsskolen. Jeg var svært lite på skolen. Politiet kom på skolen med hunder fordi jeg var savnet. Jeg var etterlyst i lokalavisen med med fullt navn, alder og bilde. Selvfølgelig fikk folk tanker og ideer, men det gjør det ikke okei å sette ut rykter for det?! 

Da jeg var på en butikk med mamma og pappa for noen dager siden, kjente jeg igjen hun som stod bak kassa med engang. Hun som stod på andre siden av disken var ei som satt ut et rykte om meg for en veldig god stund siden. Det var så sårende og krenkende at jeg får vondt bare av å tenke på det. Jeg måtte gjennom så mye dritt på grunn av henne. Det ble mange vonde konfrontasjoner, det ble slagsmål og vennskap ble ødelagt. Mange (uskyldige) mennesker ble dratt inn i denne onde sirkelen. Ubehageligheter rundt dette ryktet dukker stadig opp enda, og jeg prøver å forsvare meg så godt jeg kan, men det er ikke enkelt når er helt alene. 

Noen av ryktene har til tider ødelagt meg helt. Og jeg fikk enda en gang bevis på hvor skadelig det kan være å stole på andre mennesker. 

 
 //privat

Jeg setter veldig stor pris på at folk skriver til meg og spør om det og det er sant, for da får jeg ihvertfall sjansen til å fortelle min side av saken. For den eneste som vet sannheten er jo faktisk meg

14 september 2009

Skrevet september 2009

ingen sin skyld
bare min 
min
min
min 
noen må ta ansvar 
jeg må ta ansvar
selv om
det er du som
begynte
det er ok
jeg får vel ta i mot
 

Da jeg skrev dette diktet var jeg fjorten år og gikk i 9 klasse. Mye har forandret seg siden da. Det er vanskelig å huske tilbake til den gangen jeg var ute med venner, gikk på skole og hadde det «bra». Jeg skriver «bra» fordi det var kun sannheten for de rundt meg. Livet var langt ifra lett på den tiden heller, jeg skadet meg selv, spiste lite eller ingenting i perioder og hadde tanker om å dø. Det var bare det at ingen andre visste om det. Men det var absolutt lettere enn det er nå. 

Jeg var veldig opptatt av å late som jeg hadde det bra. Jeg begynte å få ganske mye fravær på skolen, jeg «glemte» gymtøy nesten hver eneste uke. Jeg klarte å snike meg unna alle svømmetimene. Jeg hadde fantastiske venner. Men når jeg var sammen med de ønsket jeg bare å dra hjem. Ikke fordi jeg ikke var glad i dem, men fordi det var slitsomt å måtte smile og le når jeg egentlig ville gråte. Jeg druknet smerten min i alkohol, jeg vanket med folk som absolutt ikke var bra for meg. 
Jeg   gjorde   masse   ting   jeg   angrer   på. Jeg gjorde ting som plutselig dukker opp og gir meg et slag rett i fjeset. Men som jeg ikke kan snakke om. Vondt. Skamfullt. 

For meg utløser diktet, de få ordene, voldsomme følelser. Jeg husker hvor fortvilet jeg var, hvor svart og håpløst livet så ut. Jeg husker at jeg satt på gulvet på rommet mitt, inntil en vegg med pcen i fanget. Jeg gråt, jeg så sminken som rant nedover kinnene mine i speilet og jeg følte at livslysten rant sammen med tårene. De rant vekk og ble borte. 

Bilde under er tatt fire dager før jeg skrev diktet. 

Hadde du trodd på meg for fire år siden?

– happypain

hei..

Så er det snart tolv uker siden sist. Det er lenge det! For litt siden (klokka tre om natta) satt jeg meg ned for å forandre designet på bloggen. Tanken var egentlig å lage hele designet selv, men så tålmodig er jeg rett og slett ikke. Så jeg valgte et enkelt gratisdesign og la til noen egne ideer. Jeg hadde nok med å føre inn html-kodene, skille stilsett og de forskjellige malene fra hverandre og tilpasse bilder til header og sidemeny. Men nok om det.

Jeg har mistet tråden i skrivingen min. Jeg tok meg selv i å ikke huske hvordan kanskje og menneske skrives, jeg måtte slå det opp (!) og da er da faktisk litt ille. Det å sette seg ned å prøve å formulere tanker og følelser var vanskelig, uvanlig vanskelig, men det er mer enn jeg har skrevet på lenge. 

Stikkord:

Ensomhet


// Ensomt tre

Herregud, så ensom jeg har følt og føler meg. Det har vært hele verden mot meg. Og den kampen er jeg dømt til å tape, det sier seg selv. Jeg dytter kanskje meg selv utfor ensomhetens stup, for hva er egentlig vitsen? Finnes det en stige, så lang at den rekker helt ned til bunnen av stupet? Og visst den fins, vil jeg kunne klare og klatre hele veien opp alene? Kanskje er det best sånn, at jeg sitter alene, her nede på bunnen? Men ekstremt smertefullt og slitsomt er det. Destruktive tanker tar den meste av tiden min, indre hælvette tramper meg ned i søla og jeg klarer ikke å komme opp igjen.

Frustrasjon


// blanke sider.. arrg.

Jeg er vant til å skrive hver dag, enten for meg selv eller på bloggen, og derfor har jeg nesten klødd øynene ut av skallen min av ren frustrasjon. Jeg har fått skrevet bitte litt for meg selv, men langt i fra nok. Det er vanskelig å sette ord på hva jeg føler og tenker. Det blir så ufattelig banalt. For som jeg har sagt før; hvor mange ganger kan man si at man har det vondt, før det virker repterende og ufarlig? I mine øyne (og ører) blir det altfor fattig. 

Tårer


// Gråt – var egentlig ikke mening at det skulle bli et bilde engang, men albuen havnet på webcamera-tasten, også fant jeg
ut at det passet jo bra inn her?

Jeg har grått og grått og grått. Og det er det ikke ofte jeg gjør. Jeg har lenge ønsket at jeg klarte å gråte mens jeg var sammen med et annet menneske. Vise hvor fortvilet og sårbar jeg føler meg. Jeg har møtt kun ett menneske som jeg har klart å gråte ordentlig til. Hun var psykologstudent og hadde praksis noen uker på institusjonen jeg var innlagt på fra september 2011 til jeg valgte å skrive meg ut i mai 2012. Jeg tror hun kommer til å bli en veldig flink psykolog.
Jeg gråter for det meste når jeg er redd, og det er derfor jeg har grått så mye i det siste. Ensomhet + frustrasjon + redsel = aldri bra. 

Jeg begynte på dette innlegget for over fem uker siden, i mellomtiden har jeg vært innlagt en stund og en god ting skjedde under innleggelsen. Innleggelsen begynte brutalt. Jeg kan ikke huske sist jeg følte meg så redd. Jeg følte ingen kontroll i det hele tatt da jeg lå på sykehusbåra i håndjern med en politimann over meg og en annen som holdt meg nede. Jeg husker kun bruddstykker og det er mer en nok. Men som jeg skrev så skjedde det en god mens jeg var innlagt. Jeg fikk gråte, masse, mens et annet menneske satt rett ved siden av meg, holdt meg i hånda og til tider holdt rundt meg det. Det trengte jeg sårt. 

Tidsfordriv


//1 Før jeg sovner //2 Musikk //3 Tekst fra boka //4 Tegning

Musikk: Jeg hører mye på musikk når jeg ligger i senga, noe av det jeg har hørt mest på (link til youtube):
The last song I`m wasting on you – Evanescence
The last night – Skillet
Psychosocial – Slipknot
Suicide note – Kyle Spratt
Scarlet – Brooke Fraser
Slipped away – Avril Lavigne
Tears of ashes – Dear Whoever

Random


//1 Bilvask //2 Love hearts //3 Timen jeg ventet på i nok månder, godt å få det overstått //4 Disse små følgte etter meg i en
halvtime //5 Super Woman ( i juni var det 100 år siden kvinner fikk stemmerett) //6 Smoothie

Tannbehandlingen i narkose gikk okei (for dere to som spurte, syns jeg det vondeste var å våkne med sår hals etter intubasjonen). Veneflon i hånda, kontinuerlig overvåkning av hjerte og blodtrykk, oksygenkilde og intravenøs medisin – alt dette minner meg om mindre hyggelige besøk på sykehuset. Men jeg ble tatt veldig godt i mot av både sykepleiere, leger og tannlegen. De tok seg god tid til å forklare og berolige meg. En snill sykepleier holdt meg i hånda mens jeg pustet inn narkosegass fra en ansiktsmaske mens medisinen ble tatt opp i blodet. 

Det er ufattelig slitsomt å gjøre ting, når man aller helst vil ligge i senga og gjøre absolutt ingenting. Visst jeg ikke har noen planer ligger jeg gjerne i senga til klokka passerer tolv og ett om formiddagen, og vist jeg får sjansen – enda senere enn det og. Alt før det er tidlig for meg nå, jeg skjønner ikke hvordan jeg før klarte å stå opp syv om morgen for å gå på skolen (det skal sies at jeg gikk ned i orden på ungdomsskolen på grunn av at jeg kom veldig mye for sent til timene, men uansett). 

I tillegg kan jeg legge til stikkord som: sinne, ambivalens, hat og desperasjon, fortvielse,  osv osv. Det er så mye jeg skulle skrevet, men det for komme når det kommer. 

It has been said, «time heals all wounds.» I do not agree. The wounds remain. In time, the mind protecting its sanity, cover them with scar tissue and the pain lessens. But it is never gone.
   – Rose Kennedy 

lever du Marte?

lever du Marte? spurte en leser meg om. 

Det er over en uke siden jeg har postet et innlegg på bloggen og snart en måned siden jeg har skrevet et innlegg om noe annet enn spørsmålsrunden. Det er absolutt ikke fordi jeg ikke har noe å skrive om, tvert i mot. Det er tusen følelser og tanker som lager kaos i hodet mitt, men ingen ord som kan beskrive det. En stund trodde jeg ordene var borte, visket ut, men egentlig gjemmer de seg, nede i halsen min og truer med å kvele meg. 

Jeg føler at livet mitt er satt på vent og det eneste jeg kan gjøre er å leve i smerten, godta det. For det er det som forventes av meg. 

Jeg har lenge sittet å ventet på at «denne perioden» skal gå over. Jeg vet ikke hva som skjedde, men i november/desmeber i fjor endret noe seg. Det kom så absolutt ikke over natten. Det bygde seg sakte men sikkert opp til å bli uutholdelig. Jeg er mer redd en jeg kan huske at jeg har vært noen gang. Verden er alt for stor og alt for farlig. Verden er fremmed og skummel. Jeg vet ikke hvem jeg er lenger. 

Jeg skulle ønske jeg tørte å dele smerten min med noen, men i steden skyver jeg den bort og snakker om noe annet. 

Ja visst lever jeg – jeg bare føler meg så..?


//privat – september2011

– happypain

tirsdag kveld.

Siden jeg ble skrevet ut på fredag, har jeg kun vært ute av senga for å gå på do. Jeg tror ikke jeg har vært så sliten som jeg er nå noen gang. Det er et ork å snakke, løfte en finger, snu seg i senga. 
Men idag ble jeg med foreldrene mine til søstra mi som bor 40minutter unna oss – jeg orket bare ikke tanken på at de må sitte inne døgnet rundt, fordi jeg ikke blir med ut. Dessuten har jeg ikke sett henne siden romjula.
Det var tøft. Utrolig slitsomt. Men nå er det i hvertfall overstått. Hvor kaotisk og trøblete det var og hva som ble konsekvensene av det – er en helt annen historie.

Jeg skjønner ikke hva som skjer inni meg for tiden, for noe er det og det er ikke positivt. Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det. Derfor velger jeg å gjøre ; så lite som mulig. 
Kanskje har jeg gjort mitt livs største tabbe denne gangen. Tatt meg vann over hodet igjen. Jeg vet ikke. Jeg kan ikke skylde på at jeg er sliten. Jeg kan ikke skylde på at jeg er lei. Likegyldigheten over hvordan det vil påvirke meg er høy, men det plager meg at jeg drar med andre folk ned i søla. Jeg kan godt holde til nede i søla alene. Men ensomt, det er det.  Ensomt   som   faen.  Hjelp meg.


privat//

fordi svart-hvitt beskriver så mye mer enn farger, akkurat nå ( og har gjort det hele veien? )

– happypain

det er nok nå, syns jeg

Jeg skulle ønske jeg var flink til å male, så kanskje kunne jeg male alle demonene som river og sliter i meg på innsiden, frem og tilbake, opp og ned, bort og tilbake. Jeg skulle ønske jeg var god til å synge, så kanskje kunne jeg funnet toner og vers som beskriver smerten og desperasjonen. Jeg skulle ønske jeg var flink med hendene, så kanskje kunne jeg bygget en skulptur av svarte tanker, endeløse mareritt og minutter, timer og dager med vill motstand uten mening.

Jeg skulle ønske det fantes ord som beskrev sterkt nok, det som spiser meg opp, bit for bit, på innsiden. Jeg kan si det gjør vondt, jeg kan si det er uutholdelig. Men ordene rommer ikke noe av det jeg føler, det blir ufattelig banalt. 
Smertene kommer som spark i mellomgulvet, igjen og igjen, uten pause. Jeg blir liggende skadd på bakken, og akkurat i det jeg finner krefter til å komme meg opp på alle fire, kommer et slag til, og et til og et til. Det er feigt å sparke en som allerede ligger nede! Gi meg ihvertfall tid til å reise meg opp igjen, gi meg en pust i bakken, tid til å samle meg igjen etter slagsmålet. Så kan vi sloss igjen. (selv om det egentlig ikke er noe vits, for du slår bare til med dobbel så stor kraft enn forrige gang, så jeg blir liggende  enda  mer  skadet  enn  jeg  trodde  var  mulig. 
Repeat.
Repeat.
Repeat.

Det  er  nok  nå  smerten,  la  meg  være  i  fred. 

Vær 
så 
snill

Jeg er så lei av å klage. Jeg skulle ønske jeg kunne si at ting går fremover, at livet har begynt å smile til meg. Men gidder ikke juge. Jeg føler meg dårlig – om mulig, enda verre en da jeg var innlagt. Føkk.
Jeg kjenner et intenst behov for å bli sett, for å bli hørt og anerkjent. Men velger å krype inn i det   » trygge » skallet mitt.  


privat//

Legger til to musikkvideoer av Apocalyptica som er det eneste jeg hører på for tiden.

 

– happypain

Hvil i fred

Hvil i fred. 

Hjerte ditt har sluttet å slå. Det finnes ikke rettferdighet i dette. Jeg skulle ønske det bare var en vond drøm, som jeg hvert øyeblikk kunne våkne opp av, men det er det ikke. Du var alltid så snill mot meg. Det er rart å se at det ikke var lenge siden vi snakket på mobilen, så plutselig er du .. borte. Jeg kommer aldri til å høre stemmen din igjen. Kommer aldri til å se deg igjen. 
Det er vondt. Jeg gråter forsatt for deg.
Har du det bra nå? Jeg håper det. Jeg tenker på deg.
Verden er snudd på hodet.
Hvil i fred, glad i deg. 
 

 

(u)virkeligheten

Jeg føler meg veldig (p)syk for tiden. Føler jeg har mistet kontakt med virkeligheten, eller er det uvirkelighet? Usikker på alt og ingenting. 
Jeg vil ikke ha mat eller medisiner. Det går nedover. Jeg vurderte en liten stund å kontakte akuttenheten, for å slippe alle forventninger og press «her ute», for å ha noen til å se og høre meg. Men den tanken droppet jeg fort. På timeplanen min hadde jeg egentlig to avtaler senere idag. Stiller jeg opp? Nop. Av flere grunner.

når mørket tar over kroppen 
hjelper det ikke å høre
«ting blir bedre»

for jeg står og lener meg
utenfor stupet
nysjerrig


privat//

– happypain