30.03.2016

Jeg savner å blogge. Jeg tenker «åh, nå trenger jeg å skrive». Men så blir jeg som regel avbrutt av at magen vrenger seg og jeg må løpe på do. Eller så ligger jeg i senga med feber og orker ingenting, eller vrir meg i smerter. Med andre ord: jeg er fortsatt syk. Legene klør seg fortsatt i hodet. Jeg tror jeg har vært mer hos legen de siste måndene enn jeg har vært noen gang (og det er mange). Blodprøver, urinprøver, ultralyd og røntgen. Sjekke puls, blodtrykk, lunger, hjertet og lymfekjertler. Igjen og igjen.
I skrivende stund er klokka fire på natta og jeg ligger og smågruer meg til legetimen min senere i dag. Nytt sykehus, nye leger, nye undersøkelser. Håper de kan gi meg et ordentlig svar.

Temaet i behandlingen for tiden er tillit.
«jeg forventer ikke at du skal stole på meg etter et halvt år eller ett år. Men en gang må du det, hvis du skal bli bedre» sa behandleren min på slutten av timen. Det skremmer meg. Men jeg vet det er sant. Er det tillit som er det store problemet? Er det derfor jeg ikke kommer videre? Er det derfor funksjonsevnen min bare går nedover? Er det på tide å fortelle hele sannheten? Jeg vet ikke, jeg. Jeg vet bare at dette er fryktelig smertefullt, og at jeg er sliten. Hvor langt kan et menneske presses egentlig? Hvor mye tåler en kropp?

Det er så mye som foregår for tiden, samtidig står jeg bom stille.

12.02.16

Kroppen min begynner å bli sliten av å være syk og ha feber nå. Jeg lå rett ut hele julen og drakk rett i koppen med sugerør og knasket antibiotika. Rett over nyttår hadde jeg en liten innleggelse etter en fest som gikk over styr, så fikk jeg influensa, var nogenlunde i grei form i noen dager før jeg ble jeg syk igjen. Så jeg har nesten bare ligget rett ut siden midten av desember, nesten ikke orket å holde hodet oppe. Trodde jeg var på bedringens vei igjen, men ble brått dårligere. Legene fortstår like lite som meg av hva som skjer med kroppen min. Jeg har en haug av forskjellige symptomer som ikke ser ut til å henge sammen. Prøvene legene har tatt er ikke bra, men de klarer ikke å finne ut hva det er. Kroppen oppfører seg rart. Har ny time hos fastlegen min neste uke, håper på svar. For sånn her kan det faktisk ikke forsette –

for

jeg trenger kreftene mine til å kjempe alle kampene

som foregår oppe i hodet mitt

før jeg eksploderer.

«Kroppen min brenner og skriker», har jeg skrevet i dagboka mi. Den setningen går igjen over fem sider, for jeg fant ikke noe annen måte å beskrive smerten på. Intens? Altoppslukende? Uutholdelig? Jeg klorer meg fast, men det blir vanskeligere og vanskeligere. Jeg gråter mye. Også ligger jeg i senga, fordi kroppen min ikke orker annet. Skulle ønske jeg skjønte hva kroppen min prøver å fortelle meg. Jeg vet jeg ikke har vært spesiell snill mot kroppen min de siste årene, men vær så snill, ser du ikke at jeg trenger kreftene mine til å bekjempe noe annet nå?

Kanskje er bare kroppen lei. Lei av at jeg behandler den som en dritt. At jeg ikke hører på hva den forteller meg? Jeg hadde i hvertfall vært lei hvis noen hadde behandlet meg så stygt. Og det komiske her er jo at det er min kropp. Så jeg burde kanskje være lei meg selv? Og jeg ER lei meg selv, men ikke på den måten.

Jeg vet ikke om det jeg skriver gir noen mening engang, men det er kanskje ikke så viktig når alt er meningsløst.

Dårlig minner fra legevakta

Jeg visste egentlig at det var en infeksjon. Rødt, hovent, varmt, smerter flere centimenter unna såret og feber. Men jeg håpte vel at det skulle forsvinne av seg selv. Etterhvert som dagene gikk ble det bare verre og verre. Det dunket kraftig og det gjorde det ikke noe bedre at såret var like ved hodet. Flytende ibux hjalp ikke på smertene i det hele tatt og jeg kunne bare glemme å prøve å få sove. Jeg har høy smerteterskel, men til slutt gjorde det så vondt at jeg bare måtte si i fra til noen. Det var fredag kveld så vi kunne ikke kontakte fastlegen, det måtte bli legevakta.«men hvorfor har du ikke sagt i fra før?» spør primærkontakten min. «jeg ville ikke bry dere» sier jeg og ser ned i gulvet. «men Marte da..du er aldri til bry». 
Jeg unngår leger så langt jeg kan. Jeg syns de er skumle (er verst med psykiatere, jeg føler de ser rett gjennom meg). Men å dra på legevakta er enda verre. Det kommer så mange ubehagelige minner opp. Blod, sting, tårer, politi, håndjern, fastholding, kjeft,++. 

På legevakta var det fullt venterom. Jeg tenkte at jeg her kommer jeg til å sitte til langt på natt. Jeg har sittet på legevakta i ti timer med brukket bein før jeg. Men heldigvis kom jeg inn med engang. Inne hos legen fikk jeg det samme spørsmålet igjen: «hvorfor har du ikke kommet før?», jeg bare trakk på skuldrene. Det ble resept på antibiotika og smertestillende. 


legevakta 2011 eller 2012 

Tannlege

Da jeg forsatt var innlagt i fjor var jeg hos tannlegen og det ble funnet fire visdomstenner som må ut fordi de gjør vondt og ligger sånn at de kan skade tennene som ligger ved siden av, i tillegg var det vondt litt forskjellige steder i munnen. Så tannlegen sa hun kunne sende en henvisning til narkosebehandling siden jeg ikke klarer å utføre behandlingen på den vanlige måten. Det sier seg selv at når man så vidt klarer å pusse tennene er det umulig å borre og trekke tenner bakerst i munnen. Jeg så for meg en lang prosses med masse tull om hvilken lege som skulle skrive henvisningen (det ble det sist gang) og NAV-helvete for å få dekket behandlingen. Så jeg ble ikke overrasket da jeg fikk beskjed om at OPG-maskinen ikke fungerte. Jeg fikk beskjed om å komme tilbake når de ringte og sa den var i orden igjen. Med andre ord tok det enda lengere tid før henvisningen kunne bli sendt. Det gikk over en uke før de ringte og sa at de ikke fikk den til å fungere så jeg ble sendt til en annen tannklinikk for å ta OPG-bilde der. 

Jeg kjente jeg ble litt fortvilet når jeg hadde signert og sendt inn samtykkeerklæringen to ganger og fikk en tredje i posten. Noe som gjorde at jeg ikke ble lagt i køen før langt ut i desmeber. Ventetiden for å få time er satt på seks måneder og det er veldig lenge når man har vondt i tennene. Sist gang jeg var i narkose for tannbehandling tok det enda lengre enn det også. Men for en ukes tid siden sa personalet i boligen at de kunne ringe å høre om det var mulig å få time litt tidligere. Ja, det er mye vits tenkte jeg. For forrige gang ble det purret på flere ganger men det hjalp ikke i det hele tatt. Det er ganske vanskelig å få lov til å få tannbehandling i narkose og enda vanskeligere å få time tidligere enn vanlig ventetid. Så jeg ble ganske overrasket da jeg fikk time 2. mars, når jeg egentlig skulle få rundt juni. Jeg trengte heller ikke å snakke med NAV for å få dekket behandlingen, en telefon fra personalet i boligen var nok. Det var en lettelse. Og henvisningen tok fem minutter hos psykiateren på sykehuset. Gikk egentlig mye lettere enn jeg trodde det skulle gå. 

Nå teller jeg timer og dager til 2. mars klokken halv ti, da setter jeg meg i bilen med kontakten min og drar til sykehuset. Jeg gruer meg veldig. Det minnner meg om første gangen jeg skulle i narkose. Jeg var femten år, kom på legevakta og etter noen undersøkelser fikk jeg beskjed om at jeg måtte operere. Kvelden før hadde jeg tilfeldigvis sittet og lest en artikkel om mennesker som har vært våken under narkosen og da visste jeg jo ikke at jeg skulle operere dagen etterpå. Jeg følte meg utrolig liten der jeg lå på operasjonsbordet og det virret 4-5 mennesker i grønne drakter rundt meg.
For ett par dager siden fikk jeg høre at jeg burde være vant til det nå siden jeg har vært i narkose fire ganger før og at det var jeg som hadde valgt den enkle utveien. Jeg klarer ikke å bli vant til det og for meg er ikke det den enkle utveien. Jeg gruer meg skikkelig, jeg gruer meg mer enn jeg gjør før sånne store møter med masse mennesker og da er det ganske ille egentlig. Jeg gruer meg fordi jeg ikke har kontroll på hva som skjer. Jeg sover og får ikke med meg noe av hva som skjer. Og med engang jeg sovner stikker de et rør ned i halsen på meg, jeg brekker meg når jeg tenker på det. Og når man er ferdig løfter de deg over i en seng, ubehagelig å tenke på. Egentlig får man jo beroligende før man kommer inn til tannlegen, men den medisinen tannlegene bruker reagerte jeg ganske sterkt på sist, da det ble ambulanse til intensiven. Så det får jeg ikke og de er ikke interessert i å finne et alternativ virker det som. Hele sykhussettingen minnner meg om mindre hyggelige oppleveser. Det gjorde det ikke akkurat noe bedre når jeg drømte at jeg våknet fra narkosen og de hadde trukket absolutt alle tennene mine, det var ganske grusomt. Det er foresten det nærmeste jeg har vært et mareritt på over ett år! Da begynte jeg på en medisin som hjelper mot mareritt, evig takknemlig for den. 
Jeg skulle ønske det var i morgen jeg skulle til tannlegen så jeg blir ferdig med det, men samtidig har jeg lyst å skyve det så langt vekk som mulig. 

Det er en uke til. Hjelp. 

noen som trenger en liten oppmuntring?

.. du ser antagelig 100(tusen) ganger freskere ut enn meg. 


privat//


privat//  dårlig wbc kvalitet

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å blogge noe om denne undersøkelsen. Men i det siste har jeg hatt fullstendig lås på kommunikasjonen min. Jeg har ikke klart å kommunisere hverken muntlig eller skriftelig. Så tenkte at dette kun være en god start for å få meg i gang.

Jeg får alltid dårlig vibber av sjukehussenger, ledninger, nåler og apperater med knapper og pipe-lyder. Helsepersonell som går hurtig i gangene. Skjemaer som skal fylles ut, og spørsmål om alt og ingenting. Selv om jeg denne gangen kun skal ta et langtidseeg, så gir det meg dårlige minner. Det minner meg om   overdoser,   suicidalvurderinger,   suture, osv..osv. Jeg har opplevd langt mindre traumastiske og dagligdagse ting på sjukehus, hvorfor kan jeg ikke huske de i steden? Hvorfor   skal   det   svarte   og   smertefulle   alltid   ta   hele   plassen?

Elektrodene har sittet på meg siden klokken 14 idag og skal tas av rundt ni i morgen tidlig. Jeg blir filmet kontinuerlig, det stresser meg litt. Jeg har blitt møtt av veldig hyggelige og imøtekommende helsepersonell, som har hørt og respektert meg, både her og nå og fortiden min. 


privat//

Jeg er utrolig sliten for tiden ( hvor mange ganger har jeg nevnt det nå egentlig? ) Jeg finner ikke noe annet ord enn sliten. Vokabularet er tomt, brukt opp. Ord blir fattige, så banale at det nesten er tragisk. Jeg prøver rett og slett å ta time for time. Jeg må bare innse at mer er jeg ikke i stand til nå. Jeg er lei av denne reisen. Reisen gjennom «livet», gjennom smerten og fortvielsen. 
Utløs katapultsete, jeg vil av, nå med en gang! 

– happypain

legen

«jeg ser det ikke er lenge siden du hadde et selvmordsforsøk i følge journalen din. Det er viktig for meg å vite at du er 100% frisk nå »

«jeg synes du skal være helt ferdig i psykiatrien før vi tar denne operasjonen»

« for meg ser du jo veldig oppgående ut. Journalen din viser jo også at det er en stund siden du har hatt terapi, regner med du er frisk»

Igår ble jeg tilkalt til sjukehuset for kontroll ang beina mine. Det siste året har jeg vært på kontroll hver 3-4 uke, men nå er det noen mnd siden jeg var der sist. 2-3 månender siden var jeg hos en ortoped, og vi ble enige om at en operasjon var det beste. Da bruddene ikke vil gro som jeg har i føttene. Så har jeg ikke hørt noe mer fra dem, irriterte meg ganske – men har hatt nok å tenke på så har ikke plaget meg så veldig. 

Men da jeg snakket med en lege idag, fikk jeg vite at ortopeden som jeg snakket med hadde diskutert med andre leger som hadde bestemt seg at psyken min måtte bli bedre først. Det skjønner jeg jo selvfølgelig. Men hvorfor har de ikke sagt en dritt til meg? Denne operasjonen har jeg tross alt ventet på siden midten av 2011. 

100% frisk? Kødder du med meg? Hvis du har den berømte tryllestaven som gjør deg frisk over natta, så se til hælvette og kom med den.

Jaja, jeg er helt frisk. Føler meg topp – aldri hatt det så godt før jeg..
Du har møtt meg EN gang. Vist du bare hadde vist hva jeg går gjennom hver dag, for meg er det ingen sannsynlighet at jeg våkner i morgen. Visste du det? Jeg føler meg dårlig. Veldig dårlig. 
Jeg er på kanten av stupet, visste du det? 

Tilslutt ble det til at operasjonen kanskje skal skje ut på høsten en gang. Men jeg gir blaffen. Kunne ikke brydd meg mindre lenger. 
Fuck helsevesenet. Fuck verden. 


privat// 

– happypain

Riksen

Først må jeg si at jeg ble positivt overasket over kommentarene jeg fikk på det forrige innlegget om det tabu emne selvskading. Jeg la innlegget på forsiden av blogg.no, nettopp fordi jeg synes dette er et såpass viktig tema. Jeg forventet egentlig mye mer negativ respons, og jeg var klar til å prøve å overbevise og diskutere så godt jeg kunne. Så kanskje jeg og dere fikk dem til å holde kjeft? Så enkelt er det nok ikke, men jeg liker tanken. 

Idag var jeg på rikshospitalet. Jeg merker at jeg blir mer og mer nervøs for sjukehus. Enda jeg har vært der uttalige ganger. Av mange forskjellige grunner. Idag skulle jeg ihvertfall ta noen urinprøver, blodprøver, røntgenbilder også snakke med en lege. Blodprøver er noe jeg har vent meg til. Og jeg var ikke nervøs der og da. Jeg er jo ingen fagperson, men reagerte litt på enkelte ting.
For det første så stakk sykepleieren sikkert 4 ganger, men klarte ikke å treffe blodåren. Det er jo greit, flere har gjort det. Men når hun først klarte å finne blodåren, så nektet hun å løsne på stasebåndet (det som blir strammet på overarmen, når man stikker). Nå er ikke jeg sykepleier, men jeg vet at man skal løsne på det båndet etter man har stukket. Det endte med at jeg gikk rett i bakken. Og må komme tilbake å ta nye blodprøver. Kjenner jeg blir litt irritert. For jeg har aldri besvimt eller blitt svimmel når jeg har tatt blodprøver før, og tro meg – jeg har tatt mange. Jeg snakket med en sykepleier senere, og hun sa at man skal løsne på stasebåndet.

Da jeg skulle ta røntgenbilder fikk jeg vite at jeg skulle ta en av hver ankel. Men når jeg kom til radiografen så fikk jeg vite at jeg skulle ta av mange deler av kroppen. Det ble tilsammen ca. 20 bilder. Jeg skjønner at de sikkert bare ville være på den sikre siden, gjøre det så nøye som mulig. Men som jeg har sagt før, jeg har ikke et så veldig godt forhold til det norske helsevesnet. Jeg ble på røntgen i litt over en time.Så jeg kjente jeg ble litt sint. Høres sikkert patetisk ut, men jeg tåler veldig lite nå. Og jeg var innstilt på å dra så fort som mulig. Ble mange timer på sjukehuset, det var nesten så jeg knakk sammen. 

Så nå skal jeg bare slappe av. Roe meg ned. Det er helt sykt hvor lite som skal til for å vippe meg av pinnen disse dager. Mangel på energi. Mangel på sosiale antenner. Mangel på livsgnist. 


(google)

– happypain

Leserspørsmål#4 Hvorfor brekker du beina så ofte?

Det er en del som spør hvordan og hvorfor jeg brekker beina såpass ofte. Så tenke jeg skulle skrive et innlegg om det. Hvordan det påvirker hverdagen min ikke bare fysisk men også psykisk. 

Det begynte da jeg var rundt 2 år gammel. Jeg begynte og gå ganske tidlig, husker ikke akkurat når, men før jeg fylte året ihvertfall. 
Men ihvertfall. Da jeg var 2 år nektet jeg plutselig å gå. Jeg satt meg ned på rompa og nektet å ta et skritt. Det ble ikke tatt så veldig alvorlig, de fleste trodde det var trass, og tenkte det skulle gå over av seg selv. Men det gjorde det ikke. Rett etter jeg fylte 3 år fikk jeg henvisning til ortoped. Der fikk jeg vite at jeg hadde veldig slakke ankelbånd. Jeg klarte ikke gå ordentlig, jeg gikk innover med beina. Jeg fikk noen spesial lagde såler, som skulle støtte opp. Dette gikk jeg med til jeg var 10 år. I disse 7 årene hadde jeg veldig store smerter i bena. Jeg gikk på smertestillende og nektet å gå lenger enn jeg absolutt måtte. Skoleturer oppi skog og mark var umulig. Jeg måtte bare sette meg ned å gråte. 
Å leke sammen med andre barn ble bare en uvirkelig drøm. Jeg måtte takke nei. Jeg satt ofte alene i friminuttene. Det er jo ikke rart folk slutter å spørre når de alltid får et nei?


(google)

Sånn forsatte det til jeg var 10 år. Da jeg møtte opp til 6månenders kontrollen sa ortopeden at beina var rettet opp. At smertene ville bli borte. Jeg slapp og gå mer med såler(senere år kalt «fotsenger»), noe jeg var glad for. Da kunne jeg endelig få velge selv hvilke sko jeg ville gå med. 

Men smertene ble langtifra bedre. Det ble bare verre. Men jeg tørte ikke si noe. Legene sa jo at det ville bli bedre? Det måtte være noe gærent med meg. Når foreldrene mine spurte om det hadde blitt bedre, sa jeg «ja». Men hver natt gråt jeg meg i søvn, det var så fryktelig vondt. Det var som noen stakk kniver i beina mine. 
Jeg begynte og være med folk i klassen min og rundt i nabolaget. Jeg prøvde og late som alt var greit, jeg ville bare være som de andre barna. Men egentlig ødela det meg bare på innsiden. De andre barna syntes jeg var så sur hele tiden. Men sannheten var jo at jeg hadde enorme smerter. Jeg var mindre og mindre med de, og tilslutt kontaktet de meg aldri.

Da jeg var 12 ble smertene virkelig uutholdelig. Jeg tok kontakt med fastlegen min som ga meg henvisning til ortopedisk på sjukehuset. Rundt denne tiden begynte jeg og brekke beina ganse ofte, og gikk veldig mye krykker.  
Det var ikke ofte du kunne se meg uten krykker. Jeg var hos legen veldig ofte. Men følte jeg ikke kom noen vei. Det eneste de gjorde var å sette på gips, støtteskinner og gi meg et par krykker. 
Jeg brekker beina ved å gå bortover et soveromsgulv. Jeg løper ikke , hopper ikke men går helt vanelig. Så tråkker jeg over å vips så er det gips i 8 uker. 
Og det er det som har vært siden jeg var 12. Brekke beina – røntgen – gips – krykker- kontroll – mer gips – ta av gips – støtteskinner. Jeg har spurt flere ganger om hvorfor de ikke kan gjøre en ordentlig undersøkelse hos en spessiallist. Men de sier det ikke er noe vits. Jeg føler at ingen vil høre på meg, jeg er bare pasient og sånn gjør de med pasienter. De har for.eks aldri utredet om jeg kan ha beinskjørhet.
Jeg har ikke telling hvor mange ganger jeg har brekt beina de siste 4 årene. Jeg er mildt sagt lei. 

Men dette går ikke bare på fysisk smerte, men også psykisk. Det hemmer meg ikke bare i hva jeg kan gjøre fysisk men også hvordan jeg har det med meg selv. Jeg føler meg hjelpesløs, ingen vil høre eller ta meg alvorlig. Det bekrefter det jeg alltid har holdt fast i – det er ingen som kan hjelpe meg. Hverken fysisk eller psykisk. 

– happypain