Time hos nye behandler

Det var fredag den 13. Jeg hadde time hos nye behandler 09.15. Klokken 08.45 får jeg vite av primærkontakt at DPS hadde ringt og at ny behandler er syk. Jeg slang meg ned i senga og skrek inn i puta. Jeg hadde gått og gruet meg så innmari i en uke for denne timen.
Siden jeg skal ha med en av kontaktene mine på første timen, ble det ikke ny time på en uke. Det betyr i dag kl 08. Klokken er nå 03.33, det vil si at jeg har time om fire og en halv time. Og nå gruer jeg meg enda mer.

Oppi alt dette med skifte av fastlege og behandler, og primæren min som kun skal jobbe 40% her jeg bor, driver jeg også og blir kjent med støttekontakten min. Hun virker veldig grei så langt, heldigvis.

Jeg har fått null søvn de siste to dagene. Og kunne virkelig trengt en time eller to på øyet før timen. Men gir meg snart. Snart blir det både kaffe og redbull så jeg jeg klarer å holde øynene oppe i mer enn tre sekund av gangen.

1. september 2019

Jeg har allerede skrevet om at jeg har fått ny fastlege og at behandler har sluttet. Noe som har vært veldig vanskelig for meg. Men nå har det skjedd mer. For et par uker siden fortalte primærkontakten min her jeg bor, at hun fra september kun skal jobbe 40% i boligen og resterende prosenter et annet sted. Så nå skal lederen i boligen bestemme om jeg skal fortsette å ha henne som primærkontakt eller bytte til en som er mer tilstede.

Jeg venter på time hos den nye behandleren min. Gruer meg helt sinnsykt. Prøver å trøste meg med at gamle behandler mente hun nye var veldig dyktig.
Allikevel må jeg bli kjent med enda et nytt menneske.

Den tryggheten jeg hadde å støtte meg på er borte. Jeg føler meg naken og sårbar. Jeg stod i hvert fall litt støtt med de faste støttespillerne mine. Nå føles det som å henge i stang, 10 000 meter over bakken. Før hadde jeg 10 fingre som holdt et godt grep om stangen. Nå er det kun den ene lillefingeren min som holder igjen. Jeg prøver og ikke se ned, for det er langt ned. Langt å falle.

Alt dette har vært ekstremt vanskelig. Det var faktisk helt krise. Før noen satte seg ned med meg og vi fikk snakket om det. Det var fortsatt krise, men jeg klarte å dele hva jeg føler og tenker rundt alt dette. Det har vært mange tårer og frustrasjon.

Jeg må bare gi det en sjanse, jeg må.

Nummen

Jeg er nummen. Det føles som jeg ikke føler noe i det hele tatt. Samtidig føles livet uutholdelig. Hvor på veien mistet jeg meg selv totalt? Nummen – det er en smerte det også. Ord blir borte eller stokker seg. Jeg får ikke ut det jeg ønsker å si. Jeg kan ikke lese, jeg kan ikke se film. Er jeg ødelagt?
Jeg kjenner ikke igjen ansiktet som ser på meg i speilet. «vi er så bekymret for deg» sier alle. «skal vi ta en kjøretur?» spør sekundærkontakten min. Jeg vet hvorfor hun spør. Kjøreturer pleide å roe meg ned. Nå sitter jeg bare og ser ut av vinduet, og det jeg ser skremmer meg. Jeg ville ikke være en del av denne verden husker jeg at jeg ønsket meg. Nå som jeg ikke er det, vet jeg ikke hva som er verst.
Klokken er 21.46. Jeg venter på at den skal bli 23.00, for da får jeg nattmedisiner og får forhåpentligvis sove. Jeg er snart på tredje døgnet uten søvn og er utslitt.

Slaget i magen

I kladd hadde jeg et innlegg med navnet «skal jeg tørre?». Innlegget handlet om jeg skulle tørre å ta opp noe spesifikt med behandleren min.
Flere ganger har jeg blitt spurt om det er noe jeg ikke forteller, noe viktig. Og det er det. Det har tynget meg i så mange år. Jeg har aldri tørt å ta det opp med noen, fordi jeg er så redd for konsekvensene og hvordan vil jeg bli møtt? Vil jeg i det hele tatt bli trodd?!
Jeg har hatt den behandleren jeg har nå i straks fire år. Det er det lengste jeg har hatt en behandler før. Jeg hadde til og med begynt å stole på han de siste månedene . Mens alt dette om tør/tør ikke og skal/skal ikke suste oppi i hodet mitt, fikk jeg et slag i magen. Behandler skal slutte i jobben sin. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller grine. For det første var jeg glad for at jeg ikke hadde delt det jeg ikke tør å snakke om. Samtidig angret jeg bittert over det jeg har delt de siste månedene. Først da jeg var kommet hjem kom alle de andre følelsene. «dette var det siste du trengte nå» sa primærkontakten min og holdt rundt meg.
Det er dette jeg har tenkt og nevnt så utrolig mange ganger. Når jeg åpner meg for noen, så blir de borte. Hva er da vitsen? Det gjør så forbanna vondt.
Ikke minst er jeg bekymret for hvilket menneske jeg får når han slutter. Hva om det tar fire nye år før jeg klarer å stole på vedkommende? Det er langt i fra alle behandlere som godtar at jeg trenger den tiden. Vil jeg i det hele tatt begynne på nytt igjen? For ja, det er sånn det føles for meg. Jeg kan ikke bare forsette «der jeg slapp» med en ny behandler. Jeg trenger tid. Men har jeg noe særlig valg? Hvis jeg ikke forsetter i behandling blir jeg støkk her jeg er nå. Og sånn livet mitt er nå så er det ikke levelig. Det er ikke verdt det. Så jeg gråter litt ekstra, skader meg litt mer, sover mindre. Tar dumme valg, som får konsekvenser.
Jeg kjenner at jeg orker ikke forholde meg mer til dette nå. Det er for vondt. Det er for mye negativt som skjer i livet mitt på engang. Jeg bare måtte få det ut.

22.06.19

«legg hodet på puta og prøv å sove. Jeg sitter hos deg. Du er trygg» sier nattevakta og setter seg ved stolen som står ved siden av senga mi.
Og jeg er trøtt, jeg er så trøtt at jeg nesten ikke klarer å holde øynene oppe. Men hodet mitt lar meg ikke få sove likevel.
«skal jeg lese for deg?» nei, tenker jeg. Det blir bare enda mere kaos. Stemmene skriker.
«du må i hvert fall få deg litt hvile, legg deg ned. Om en halvtime kan du få eventuelt medisin igjen». Men jeg klarer ikke finne noe ro og går derfor att og frem mellom stua og soverommet. Langt, langt borte hører jeg stemmen til nattevakta, men jeg får ikke med meg hva hun sier.

Det har blitt dag. Jeg har ikke sovet. Det banker på døra og en av dagvaktene kommer inn. Han minner meg på at det er handledag og at vi må skrive handleliste. Det siste jeg har lyst til er å gå til butikken. «jeg orker ikke» sier jeg og snur meg i senga. «jeg skal i hvert fall på apoteket å hente ut mer næringsdrikke til deg , orker du å være med dit da?» jeg rister på hodet.

Alle sier de er så bekymret for meg. «vi får nesten ikke kontakt med deg lenger». Og det er sikkert rett, får jeg føler meg lenger og lenger unna verden for hver dag som går. Jeg kjenner ikke igjen det jeg ser i speilet. Og det gjør så føkkings vondt. Det må snu snart, for dette klarer jeg ikke.

privat//

05.49

Klokken er i skrivende stund 05.49. Jeg har for lengst gitt opp å få noe søvn og er godt nedi tredje kaffekopp. Jeg ligger egentlig å venter på at primærkontakten min skal komme på jobb. Jeg gruer meg til samtalen vi skal ha. Hun har vært sykemeldt i over ett år og har de siste månedene kommet gradvis tilbake. Nå er hun tilbake for fullt. Selv om vi har hatt kontakt på mail, føles det ut som å bli kjent med henne helt på nytt. Det er skummelt. Men i går knakk jeg sammen foran henne og hulket og gråt. «jeg er så sliten, så utrolig utrolig sliten».
«vi føler oss så maktesløse, Marte. Vi vil så gjerne hjelpe deg, men aner ikke hvordan, Vi er så bekymret for deg». Det er problemet! Jeg vet heller ikke hva som hjelper. Det ble til slutt ringt til behandleren min og han økte eventuelt-medisinene mine med 3 piller i døgnet til seks i døgnet. Det hjelper litt, men langt i fra nok.
Spørsmål om innleggelse ble også et tema. Jeg er meget skeptisk. Men de rundt meg mener det er bedre enn å la det gå så langt at jeg blir innlagt akutt igjen. Noe jeg er enig i.
Jeg ligger også å gruer meg til fastlegetimen min. Jeg har nemlig fått ny fastlege. Da jeg ble utskrevet etter å ha vært innlagt i 15 måneder, og skulle over i omsorgsbolig fikk jeg en liten liste over fastleger kommunen mente var gode på psykiatri. Ingen av disse legene hadde plasser, så jeg valgte en tilfeldig som var nyutdannet og hadde et par plasser ledig. Han er den beste fastlegene jeg har vært borti, han tok alle små og store problemer alvorlig. Og vi fikk etterhvert ganske god kjemi og han hjalp meg mye når jeg stod uten behandler en god stund.
Men en dag fikk jeg et brev i posten, halvparten av pasientene hans hadde blitt overført til en ny lege, og jeg var en av dem. Jeg tenkte «faen». Men så snakket jeg tilfeldigvis om dette med behandleren min og det viser seg at denne nye fastlegen har jobbet et år på DPS etter endt utdanning. Så kanskje det er håp om at han ikke er helt dust? Behandleren min mente i hvert fall jeg var heldig som hadde fått han. Så jeg krysser fingere og tær.

Nok tanker for nå. Vi blogges.