22.06.19

«legg hodet på puta og prøv å sove. Jeg sitter hos deg. Du er trygg» sier nattevakta og setter seg ved stolen som står ved siden av senga mi.
Og jeg er trøtt, jeg er så trøtt at jeg nesten ikke klarer å holde øynene oppe. Men hodet mitt lar meg ikke få sove likevel.
«skal jeg lese for deg?» nei, tenker jeg. Det blir bare enda mere kaos. Stemmene skriker.
«du må i hvert fall få deg litt hvile, legg deg ned. Om en halvtime kan du få eventuelt medisin igjen». Men jeg klarer ikke finne noe ro og går derfor att og frem mellom stua og soverommet. Langt, langt borte hører jeg stemmen til nattevakta, men jeg får ikke med meg hva hun sier.

Det har blitt dag. Jeg har ikke sovet. Det banker på døra og en av dagvaktene kommer inn. Han minner meg på at det er handledag og at vi må skrive handleliste. Det siste jeg har lyst til er å gå til butikken. «jeg orker ikke» sier jeg og snur meg i senga. «jeg skal i hvert fall på apoteket å hente ut mer næringsdrikke til deg , orker du å være med dit da?» jeg rister på hodet.

Alle sier de er så bekymret for meg. «vi får nesten ikke kontakt med deg lenger». Og det er sikkert rett, får jeg føler meg lenger og lenger unna verden for hver dag som går. Jeg kjenner ikke igjen det jeg ser i speilet. Og det gjør så føkkings vondt. Det må snu snart, for dette klarer jeg ikke.

privat//

05.49

Klokken er i skrivende stund 05.49. Jeg har for lengst gitt opp å få noe søvn og er godt nedi tredje kaffekopp. Jeg ligger egentlig å venter på at primærkontakten min skal komme på jobb. Jeg gruer meg til samtalen vi skal ha. Hun har vært sykemeldt i over ett år og har de siste månedene kommet gradvis tilbake. Nå er hun tilbake for fullt. Selv om vi har hatt kontakt på mail, føles det ut som å bli kjent med henne helt på nytt. Det er skummelt. Men i går knakk jeg sammen foran henne og hulket og gråt. «jeg er så sliten, så utrolig utrolig sliten».
«vi føler oss så maktesløse, Marte. Vi vil så gjerne hjelpe deg, men aner ikke hvordan, Vi er så bekymret for deg». Det er problemet! Jeg vet heller ikke hva som hjelper. Det ble til slutt ringt til behandleren min og han økte eventuelt-medisinene mine med 3 piller i døgnet til seks i døgnet. Det hjelper litt, men langt i fra nok.
Spørsmål om innleggelse ble også et tema. Jeg er meget skeptisk. Men de rundt meg mener det er bedre enn å la det gå så langt at jeg blir innlagt akutt igjen. Noe jeg er enig i.
Jeg ligger også å gruer meg til fastlegetimen min. Jeg har nemlig fått ny fastlege. Da jeg ble utskrevet etter å ha vært innlagt i 15 måneder, og skulle over i omsorgsbolig fikk jeg en liten liste over fastleger kommunen mente var gode på psykiatri. Ingen av disse legene hadde plasser, så jeg valgte en tilfeldig som var nyutdannet og hadde et par plasser ledig. Han er den beste fastlegene jeg har vært borti, han tok alle små og store problemer alvorlig. Og vi fikk etterhvert ganske god kjemi og han hjalp meg mye når jeg stod uten behandler en god stund.
Men en dag fikk jeg et brev i posten, halvparten av pasientene hans hadde blitt overført til en ny lege, og jeg var en av dem. Jeg tenkte «faen». Men så snakket jeg tilfeldigvis om dette med behandleren min og det viser seg at denne nye fastlegen har jobbet et år på DPS etter endt utdanning. Så kanskje det er håp om at han ikke er helt dust? Behandleren min mente i hvert fall jeg var heldig som hadde fått han. Så jeg krysser fingere og tær.

Nok tanker for nå. Vi blogges.