Bank, bank

«Du er vel ikke redd?»

Selvfølgelig ikke! sier jeg

Bank,  bank, bank, bank BANK!

«Hva er det som bråker så fælt?!» 

Åh, det er bare hjerte mitt, svarer jeg og holder hendene i kryss over brystkassa, som om det skulle få hjerte til å roe seg og lyden til å dempes. Mens jeg desperat prøver å finne ut om jeg drømmer eller ei. Siden det sikkert er en drøm, kan jeg vel innrømme det: jeg 


//privat – skolebilde fra 8 klasse ( sånt som ligger i en mappe på lærerværelset, sånn at de skal kjenne deg igjen vist du finner på noe kødd) 

– happypain

innrømmelse + takk

Jeg skal ærlig innrømme at kommentaren som ble lagt igjen på bloggen min for et par dager siden, gikk inn på meg, mer enn jeg ville innrømme for meg selv. Jeg skjønte ikke hvorfor denne kommentaren gikk så sterkt inn på meg, når jeg har fått lignende kommentarer og slengbemerkninger flere ganger før. Jeg har tenkt på det, og jeg vil ikke la denne personen ødelegge for meg, jeg driver bloggen sånn jeg vil. Bloggen vil forsette akkurat som før. Tusen takk til dere som har kontaktet meg via enten blogg, facebook eller andre steder og backet meg opp, det gjorde godt. Det føles godt å høre at det ikke bare var meg som overreagerte, at jeg ikke er alene om å syntes slikt er upassende. Takk til dere. 
Det er kanskje ikke fint å nevne en spesifikk kommentar på bloggen, men siden den er skrevet anonymt, så ser jeg det som greit. Jeg kunne selvfølgelig valgt å slette kommentaren, men jeg lar den stå – som et symbol på at enkeltmennesker ikke skal få ødelegge mitt «verk». Jeg legger mye krefter og sjel i innleggene mine, jeg deler mye som kommer rett fra hjerte. Vennligst prøv å respekter det, så godt dere klarer. 

Når det er sagt vil jeg også nevne at jeg er helt åpen til diskusjon om det meste. Men da må du komme med en begrunnelse, og ikke skrive det som kommentar da andre i lignende situasjon kan bli støtt av det.


privat//

– happypain

flukten fra virkeligheten

Da jeg var 13 og 14 valgte jeg en veldig usunn måte å takle smertene mine på. Jeg drakk mengder med alkohol. Det var så deilig å kunne flykte fra virkeligheten. Glemme alt, bare for en liten stund. For folk fra utsiden, var det nok bare en tenåring som prøvde «å være kul».  Men det var ikke mine tanker.  
Jeg løy, jeg sa jeg skulle overnatte hos venner, mens jeg egentlig oppsøkte nærmeste fest eller sted der det var mulig å få tak i alkohol for en ung jente. Jeg oppsøkte miljøer som ikke gjorde meg godt, tvert i mot. Det var ikke få ganger jeg spydde ned biler og leiligheter og måtte bli bært fra «festelighetene». Det er ikke mye kult å våkne neste morgen, se på meldingene som har tikket inn og du ser bilder og beskrivelser av hva som skjedde kvelden og natten før. Når du ikke husker noen ting av det. Når man ikke vet hva man har gjort eller sagt. 

Jeg mistet flere venner på grunn av oppførselen min. Det var vondt, jævlig vondt. Men jeg trodde det var det riktige. Jeg trodde det var verdt det. 
Den siste gangen jeg gjorde dette var rett etter jeg fylte 15 ( noen uker etter mitt første møte med psykiatrien). Da ble mamma og pappa kontaktet da jeg hadde låst meg inne på badet til en venn, da hun til slutt fikk opp døra og jeg satt med en flaske i den ene hånda og en håndfull piller i den andre, syns hun det hadde gått alt for langt.

Jeg kjenner forsatt på trangen til å bli full. Jeg savner gleden og «ingenting i verden føles vondt» tankegangen. Og det hadde jeg antagligvis gjort også, om jeg ikke hadde hatt så tett oppfølging som jeg har – med folk rundt meg 24/7. 

Det er ikke kult. Det er ikke den rette måten å takle problemene sine på, det gjør det bare vondt verre. Jeg angrer veldig. Jeg må forsatt møte på folk som syns jeg er motbydelig og en drittunge, fordi jeg tok de valgene jeg tok. 


privat// 2009

– happypain

søndag

Det er søndag.
Hva gjør andre 17åringer? noen sover ut rusen, andre spiller kanskje dataspill mens jeg tørker opp blod fra badegulvet. 

Da jeg våknet idag var den første tanken som slo meg; faen, så ensom har jeg aldri følt meg før.. og det sier litt. Jeg har alltid følt meg ensom her i verden, men idag slo den meg med et hard slag i mellomgulvet. Hva skjer egentlig om dagen? Er jeg i ferd med å bli sykere? Alle følelser som ligger og lurer inni meg, kommer ut så mye sterkere enn før. Har jeg gjort noe galt? 
Jeg føler jeg mister kontakten med verden. Som alt som skjer rundt meg ikke er virkelighet. At ting jeg visste før, bare blir en smørje av usikkerthet og uvirkelighet. Noen ganger lurer jeg på om jeg lever? Sånn på ordentlig liksom? Da mener jeg ikke følelsen av å være død innvendig (som er jævlig nok) men om jeg som menneske egentlig finnes.
Hvor er bakkekontakten med verden?  
Denne sorgen som jeg beskrev for noen innlegg siden, sitter fast.  I det siste har jeg merket en stor forskjell i livet mitt. Og den er ikke positiv. Både på mandag og torsdag’en for noen uker siden trodde jeg at endelig skulle jeg få slutt på smerten. På vonde minner og ødelagt fremtid. Jeg vet at folk rundt meg ikke tok meg på alvor, at det bare var nok et rop om oppmerksomhet. Men det var det ikke. Jeg var sikker, at DENNE gangen skulle jeg få fred. Jeg skulle slippe å gå rundt som et gjenferd uten noen mening i livet. 

 
weheartit//

 – happypain

det er lett å være etterpåklok

Jeg visste det ville komme. Det hjemsøker tankene mine hver dag. Men da det plutselig skjedde, overveldet det meg. Selv om jeg har vært igjennom det så mange ganger før, kommer det alltid som et sjokk. Jeg skulle handlet annerledes, sagt noe. Men det er greit – noen må ta ansvaret. 

Tilgi meg, eller ikke gjør det – det spiller ikke så stor rolle lenger.

Det er lett å være etterpåklok – men jeg fikk som jeg fortjente.

Et «unnskyld» er ikke nok lenger – og har aldri vært det.

Når du vet det står «TAPER» skrevet med store bokstaver i panna på deg. 


privat//

– happypain

det uler i det fjerne

Jeg hører en politibil i det fjerne, eller er det en ambulanse? Jeg tror det er en politibil. Hjerte dunker med en gang litt(ganske mye faktisk) fortere. Er det meg de er ute etter? Hva har jeg gjort nå? Hvorfor glaner folk så mistenkelig på meg? For det er meg de glaner på, ekke sant? Skal jeg gjømme meg? eller bare vente å se? Forsiktig, så ingen skal lure, trekker jeg hetta enda litt lengre ned over ansiktet. Hva har jeg gjort? Jeg vrir hjernen for å finne ut hva det kan være. 
Kanskje det er en ambulanse? Når jeg hører godt nok etter høres det faktisk mer sånn ut. Hva i HELVETTE er det jeg har gjort som jeg ikke husker? Har jeg fått noen til å se på meg, så de «tilfeldigvis» gikk rett ut i gata uten å se seg for? Ble det menneske skadet? drept??(!) 
Eller er det en brannbil? Har jeg glemt å slå av ovnen? Henger gardina på rommet mitt over ovnen? Har jeg sølt noe brannfarlig på gulvet? Velta jeg stearinlyset når jeg var på cafe i stad?  


privat//

– happypain