Redd for noe jeg egentlig ikke tror på

Dette innlegget er veldig personlig for meg. Det er noe jeg tenker veldig mye på. Men har aldri tørt å ta det opp ordentlig med noen, skulle ønske jeg hadde noen å drøfte det med. Håper jeg ikke fornærmer noen med dette innlegget, det er i hvertfall ikke meningen. 

Hva skjer egentlig etter man dør? Jeg tror ikke på gud og har alltid trodd (håpt) at når man dør så er man død. Død og begravet. Slutt på alt. Svart. Jeg har vært livredd for at det finnes et liv etter døden. Jeg har vært (og er) livredd for at det faktisk ikke går ann å unnslippe livet, at uansett hva man gjør er man dømt til å forsette å leve. Det må være mitt verste mareritt. Jeg skulle ønske det fantes ord som dekker hvor redd jeg er. Men det gjør det ikke. 
Samtidig skulle jeg ønske at jeg fikk mulighet til å møte de jeg er glad i som ikke lever lenger. En klem hadde vært fint. Det hadde vært fint å fortelle hvor mye jeg har savnet dem og hvor mye jeg har tenkt på dem. Både de som frivillig har valgt å avslutte livet og de som ikke valgte det. Men jeg må innrømme at om jeg måtte velge mellom å bli «helt borte» og forsette å leve(eller hva man skal kalle det?) så jeg fikk møte dem igjen, hadde jeg valgt det første. Føler meg som et elendlig menneske når jeg sier det. 
«hvis det finnes himmel og helvete vet jeg hvor jeg havner» og «hvis gud finnes er han ikke glad i meg i hvertfall» er noe jeg har sagt flere ganger. Det er ikke det at jeg tror på det, men jeg er likevel så redd for at det er sant. 
Flere ganger har jeg hørt at de jeg er glad i som har dødd forsatt får med seg hva som skjer med meg, passer på meg og tenker på meg. Jeg vet det er ment som en trøst, men jeg liker ikke tanken. Får de med seg det jeg gjør? Alt det gale? Ser de hvilket forferdelig menneske jeg er? Hjertet slår litt hardere når jeg tenker på det.  

Det er flere som har tatt kontakt med meg på mail og skrevet at jeg må ta meg sammen, at jeg kommer til helvete hvis jeg forsetter å utsette de rundt meg for den smerten det er å ha et sykt barn/venninne/slektning og hvis jeg tar livet av meg. Også er det noen som har prøvd å få meg til å tro på gud, fordi de mener at da vil livet mitt ordne seg. Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive når noen sier sånt til meg, jeg svarte dem, men husker ikke hva jeg skrev.
Det er jo nettopp det jeg er redd for. At jeg har gjort folk så mye vondt at jeg kommer til å straffes. Hva om det er absolutt ingen måte å få slutt på smerten? 

Jeg kan fortelle kort om en hendelse. Jeg hadde ligget på sykehuset i et par dager, bevisstløs etter et selvmordsforsøk. Jeg våknet og var så utrolig slapp og trøtt. Da jeg så rundt meg var det helt hvitt (de hadde trekt for skjermbrettene). Så hører jeg stemmen til en mann «vi beklager, men dette klarer ikke kroppen hennes», så hører jeg gråt. Jeg trodde en liten stund at jeg var dø. Før jeg hørte pipingen til maskinene jeg var koblet til, ser pulsmåleren på pekefingeren og kjenner surstoff under nesa. Da ble jeg dratt tilbake til den brutale virkelighet, da skjønte jeg at jeg lå på sykehuset og at det var legen som hadde snakket med foreldrene mine. 
Som dere skjønner overlevde jeg jo. «utrolig heldig» sa legen. Jeg har hatt (og har) mye dårlig samvittighet for hva jeg har utsatt foreldrene mine for, men den har brent seg fast. 
Jeg trodde virkelig jeg var død. Da jeg skjønte jeg at jeg hadde overlevd skrek jeg, veltet et bord og dro ut alle ledninger. Jeg løp nedover gangen i bare sykehusskjorte før jeg besvimte og det neste jeg husker er at jeg våknet i senga, tilkoblet til faenskapet igjen. Veldig spesiell(vond) opplevelse. 

Alt dette (og så mye, mye mer) er tanker jeg har kvernet rundt på i mange år, men det har vært ekstra i hodet mitt de siste månedene. På grunn av det jeg skrev om at en av min nærmeste har blitt alvorlig syk, men også fordi min søster er gravid og venter en gutt i oktober. Et menneske dør og et nytt menneske kommer til verden, er det ikke det man sier? Jeg fikk vite at jeg skal bli tante sist gang jeg var innlagt. Det stakk langt inni meg. Hva hvis jeg hadde lykkes med å ta livet mitt? Nå som det er så mye lykke i livet hennes. Hadde jeg ødelagt den hvis jeg døde? Får vondt inni meg når jeg tenker på det. Tante Marte liksom, kan umulig bare være meg som hører at jeg ikke passer til den tittelen. Men jeg er veldig glad på hennes vegne, jeg vet hun har ønsket seg barn lenge. Hun er førskolelærer og jeg vet hun kommer til å bli en god mor. Alle barn liker henne, hun er så tålmodig med dem.  
Senere i dag skal jeg og foreldrene mine møte foreldrene til typen hennes for første gang. Jeg har veldig, veldig lite lyst. Men jeg vet det betyr mye for henne, så jeg skal dra. Jeg vil så gjerne gi et godt inntrykk, men føler ikke at jeg passer inn i det hele tatt. Ser for meg at dette vil ende i en katastrofe. Vil bare bli ferdig med morgendagen.

 
Ser at dette bildet kan virke veldig provoserende. Men var ikke meningen at det skulle være pistol, bare så det er sagt. 

Når jeg leser gjennom innlegget ser jeg at det virker veldig banalt i forhold til hvor sterkt jeg føler på dette og hvor redd jeg er. Men det var det beste jeg klarte. 

Jeg lever jeg

For første gang på lenge har ikke bloggen vært i tankene mine i det hele tatt. Bloggen har vært mitt fristed. Men den siste tiden har jeg ikke følt at jeg har hatt noe overskudd. Det er jo over to måneder siden jeg skrev noe sist. Det er noen av dere som har spurt om jeg lever. Ja, jeg lever jeg. Så vidt vil jeg nesten si, for jeg har trodd at jeg skal dø. Ting har vært så vanskelig. Antakligvis tøffere enn noen gang. Jeg vet ikke hvordan jeg skal sette ord på det. Dette korte innlegget har jeg faktisk drevet med i over to uker. Takk til dere som har sendt meg melding og spurt hvordan jeg har det, takk for hjerter og klemmer. 

Denne henger over sengen min

Da jeg skrev på dette innlegget i går startet jeg et avsnitt med: denne uka kommer til å bli tøff. For det var egentlig meningen at jeg skulle i et møte i dag, med blant annet nav. 20 minutter før møte skulle være ringer de til avdelingen og forteller at det ikke blir noe av. Jeg ble veldig skuffet, fordi dette hadde jeg gruet meg til helt siden jeg fikk vite om møte. Og nå må jeg vente i en uke fordi det ble utsatt. Jeg hadde virkelig tatt meg sammen for og i det hele tatt klare å møte opp.I tillegg har jeg et annet møte i morgen som jeg også gruer meg forferdelig til. Jeg har lyst til å grave meg ned i et stort, svart hull og bli der. 

For noen dager siden vurderte jeg å slette bloggen igjen. Jeg var inne på siden hvor det stod: slett konto. Men så klikket jeg litt rundt på kontoen min. 629 innlegg, 147 innlegg i kladd, 6248 kommentarer stod det der. Jeg har hatt denne bloggen i over tre år nå og den har vært til god støtte for meg. Jeg har alltid syntes at det er lettere å skrive enn å snakke. Så jeg valgte til slutt og ikke slette bloggen allikevel.

Jeg har et mål om å være mer aktiv på bloggen. Håper jeg klarer det. Det er blant annet en som spurte meg om jeg kunne skrive et innlegg om hvordan min første innleggelse i voksenpsykiatrien var og hvordan det var og plutselig gå fra å være ungdom til voksen. Jeg tror jeg skal gjøre det. 
Visst dere har noen tips til hva jeg kan skrive om, så kom gjerne med forslag.  

Mannen foran meg i køen

Dette innlegget har ligget i kladd i flere måneder. Jeg har brukt mye tid på det. Jeg har vurdert mye frem og tilbake om jeg skal poste det. Jeg har brukt mye tid på å prøve å formulere meg på en måte som føles greit å dele og på en måte som ikke får meg til å virke desperat etter oppmerksomhet. For det er ikke det jeg er ute etter. Men når jeg leser gjennom innlegget syns jeg det virker som det jeg ramser opp lengre ned i innlegget for meg til å ville høre: «stakkars deg da». Det er heller ikke det jeg er ute etter. 

Jeg går inn på bensinstasjonen for å kjøpe kaffe til faren min mens foreldrene mine sitter i bilen. Det er ganske lang kø, så jeg støtter meg inntil en hylle for jeg regner med å bli stående en stund. Plutselig snur mannen som står foran meg i køen seg. Hele kroppen min stivner, han har på seg politiuniform. Så husker jeg ikke hva som skjedde før jeg legger merke til at han ser på meg og munnen hans beveger seg. «hva sa du?» spør jeg. «jeg bare lurte på om du ville komme foran meg i køen, men det er kanskje ikke noe vits nå». Så ser jeg ned på hendene mine og legger merke til at kaffekoppen ligger på gulvet og at det er kaffe overalt . Jeg plukker opp femtilappen og går ut av bensinstasjonen. «kaffemaskinen funket ikke» sa jeg og tok på meg bilbelte.

Det har vært sånn en god stund nå. Hjertet mitt dunker hardt og fort hver gang jeg hører sirener eller ser politi eller ambulanse . Jeg har vært mye i både politibil og sykebil. Men politiet er det verste. Hva faen har jeg gjort nå? tenker jeg. Politiet har lagt meg i bakken, satt på meg håndjern, ligget oppå meg i flere timer, bært meg inn på legevakta og vekk fra toglinja, dratt meg inn på glattcellen hvor de kledde av meg for å lete etter skarpe gjenstander. De har holdt meg fast, lagt meg i vonde stillinger, dyttet meg ned i snøen, snakket hardt og skreket til meg. De har sendt hundepatruljer og helikopter for å lete etter meg, også har de fått avisen til å trykke etterlysning med navn og bilde(det har skapt problemer i ettertid). De har gått gjennom dataen og mobilen min, som jeg har måtte hente på politistasjonen senere. Også har de reddet livet mitt. Og mye mer.
 Det er noen episoder der jeg nesten ikke husker noen ting av hva som har skjedd. Og det er kanskje like greit. 

Politimannen som stod foran meg i køen var han jeg syns har vært mest brutal mot meg. Han er nok ett av de menneskene jeg er mest redd for. 

Jeg har lenge nå sett på politiet som mennesker som nyter å legge deg i bakken. Som nyter å være brutal mot deg. Som trenger å ta over kontrollen til et menneske for å ha et godt liv. Engang satt jeg og spilte kort sammen med en sykepleier da jeg var innlagt. Jeg kjente han relativt godt og syns han var ganske grei å snakke med. Men mens vi satt og spilte fortalte han meg at han drev og utdannet seg til politi. «jeg snakker ikke med deg mer» sa jeg. «jeg tenkte meg det» svarte han. 

Når man ser politibiler komme mot seg og politiet kommer løpende mot deg, kan du egentlig bare gi opp. For du har egentlig ikke sjans. Dette ser jeg når jeg tenker tilbake på hendelsene. Men der og da tenker jeg ikke sånn. Jeg har bare en tanke i hodet: kom deg vekk for faen, ikke la de ta deg. Jeg ligger i bakken i løpet av få sekunder. For de er raske og kommer seg over høye gjerder fortere enn jeg trodde var mulig. 
Jeg trodde jeg visste hva å løpe og løpe og ikke komme av flekken betydde. Men det visste jeg faktisk ikke før jeg skulle løpe fra politimenn. Jeg husker særlig engang. Det var en kald vinterdag i 2013. Jeg klarte å rømme hjemmefra og hadde kun en tanke i hodet: å dø. Plutselig ser jeg en politibil i hver ende av gata, så jeg løper inn i en hage. Jeg hørte at de løp etter meg og at de ropte at jeg skulle stoppe. Jeg ble redd og løp alt jeg kunne. Jeg ga virkelig alt, men følte at jeg ikke rikket meg mer enn en meter eller to. 

 visste hva  

Egentlig et random bilde.

Jeg falt

Jeg prøvde så hardt. Jeg ga full gass – for dette måtte jeg jo klare! «Alle andre» får det til. Alle klarer dette, det er helt menneskelig!
Jeg falt rett i bakken med en 100-kilo tung klump over meg, uten mulighet til å reise meg opp igjen alene. Jeg falt og fant ingen måte å komme meg opp igjen. Jeg ble liggende, gråtende og hjelpesløs. 

Jeg vil helst glemme hele helga, legge det langt bak meg. Men jeg vet ikke hvor lurt det er eller om jeg i det hele tatt klarer det. Jeg tror jeg trenger å snakke om det, høre andres mening. Men ikke akkurat nå, for nå er det for nært og vondt.

Jeg kræsjlandet – igjen – rimelig hardt også. 


Jeg hadde til og med tatt på meg mascara for anledningen. Det har jeg ikke gjort siden nyttårsaften i fjor.

Ball

2010 var jeg på ball. Det var med hele 10klasse trinnet. Jeg hadde gruet meg veldig. Det ble middag og dessert. Dans. Kåring. Samvær. Ball skal være det fineste som skjer i løpet av ungdomsskolen. Men jeg var sjeleglad da jeg fikk gå hjem. Jeg var veldig utilpass, særlig med disse fulle mannfolka som kom inn i lokalet vårt og kjolen min som viste for mye kropp.

Jeg husker faktisk at det var på denne tiden jeg begynte å kutte meg på armene(gikk tom for plass på bena), for jeg måtte passe på og ikke ha sår på armene når jeg gikk i ballkjole. 

 

Men en ting angrer jeg på idag.

Det var siste gangen jeg var sammen med disse menneske. Jeg satte så vidt et bein innenfor døra til skolen etter dette. Jeg visste ikke at jeg aldri skulle få si «hadet, lykke til på VGS» Jeg tenker forsatt på disse menneskene i blant. Lurer på hvordan de har det, men det er bare et svakt minne nå. Jeg visste ikke at det ville bli den siste klemmen jeg ga dem.
Selv om jeg ikke hadde så god kontakt med alle, var de en del av hverdagen min i over to år. 


privat//


privat// det er ikke bare bare å ha på seg en sånn kjole, må nesten ha med to andre
jenter for å holde kjolen oppe mens man er på do.  

– happypain

jeg stritter ikke i mot

Jeg har en drøm som har fulgt meg siden jeg gikk på barneskolen. Den dukker stadig opp.

Jeg ligger å flyter på vannet. Jeg er helt alene. Det er strålende sol, så jeg har øynene lukket, fordi sollyset er så sterkt. 
Så plutselig begynner jeg å synke. Jeg legger nesten ikke merke til det. Så pang(!) går det opp for meg hva som skjer. Men jeg stritter ikke i mot. Jeg bare lar kroppen synke. Det er en så deilig følelse. Så utrolig avslappende. Det begynner å bli mørkt, jeg regner med det er døden. Så blir det fullstendig mørkt. 
Jeg druknet. 

Så med ett rykk, er jeg tilbake i den virkelig verden. 
Jeg finner ikke ord som kan beskrive hvor god den følelsen er når jeg ser mørket. Og hvor skuffet jeg blir hver gang jeg skjønner at det bare var en drøm. Når jeg ser hva jeg skriver, ser jeg at det høres idiotisk ut. Egoistisk og fælt. Men den er bare så utrolig god.

Det er frykten som holder oss i livet sier folk.
Visst det plutselig stod en tiger foran meg, hva hadde jeg gjort? Normalt sett ville en person kommet seg bort og vekk så fort som mulig. Men hadde jeg gjort det? Ville jeg løpt for harde livet, fordi kroppens overlevelseinsikter hadde tatt styringen – eller hadde jeg bare stått og ventet på at tigeren skulle drepe meg?

Det har jeg veldig ofte tenkt på. Vist du for eks. tar TV eller i virkeligheten – så gjør folk stort sett hva som helst for å overleve. Det faller på en måte ikke naturlig for meg. Jeg ser ikke den forbindelsen. Det er fælt å si det. Når jeg vet hvor mange som kjemper for sitt eget liv. Det høres egoistisk og grusomt ut. Men det er sannheten. Jeg klarer ikke se grunnen til å løpe fra døden, hvis den virkelig vil ha meg hjem.

Jeg drukner. I min egen grusomme sannhet og virkelighet. Der jeg hører hjemme.


privat//

– happypain

psst

Aller først! Tusen takk(!) for kjempe fine kommentarer på forrige innlegg. Det varmer♥


psst.. ser du hva som foregår? Gjør du? leser du i mellom linjene? 
jeg er her forsatt, liten og sårbar, prøver å gjøre meg enda mindre(vist det er mulig?) enn jeg allerede er.  Ensom og glemt er ord som stadig dukker opp i hodet. Alene i hele verden, «bare» fordi tankene ikke kan deles. Og skulle dele de innerste tankene er skummelt, for skummelt. Jeg vet hvordan det er å holde på hemmeligheten, for det er jeg vant til. Selv om det vondt som faen, så er det ihvertfall noe jeg kjenner til. Men vist jeg deler, så kan alt skje. Det blir for stort, alt for stort og skummelt. Se meg ordentlig inn i øynene, er det ikke noe rart der? Er det ikke noe som virker falskt? Se litt nærmere. Jeg krymper, krymper krymper. Til slutt kan du ikke se meg. Du ser kanskje jenta jeg utgir meg for å være, men den ordentlige meg vil du aldri kunne se. Fordi jeg stenger meg inne i meg selv. Jeg vil at noen skal se, at noen skal høre og forstå. Men da øyeblikket nærmer seg, når jeg får sjansen til å si noe – så trekker jeg meg tilbake inn i skallet mitt. Der er det trygt fra folk «der ute» , men ikke fra seg selv. 

28 innlegg i utkast. Ord som ikke kan publiseres eller deles.

psst.. jeg har det ikke så godt, i kveld jeg..


privat//

– happypain 

her skal overskriften stå

Jeg hadde lovet meg selv at jeg ikke skulle selvskade meg idag(onsdag), men nå sitter jeg da her, med plaster og bandasje. 
Jeg skulle egentlig ha sovet nå – men jeg klarer ikke å ligge i senga og gruble.  Det kommer til å bli en lang natt..

et lite dikt jeg lå å forumulerte mens jeg vrei meg i senga.

Er du fornøyd nå?

her er kroppen
du ville så mye vondt
stoppet du aldri opp for å tenke?

her er konsekvensene
du ikke trodde skulle komme
så du i hele tatt jenta inn i øynene?

her er hun
kald og livløs
er du fornøyd nå? 


privat//

dropper det å prøve å finne en overskrift. Bare for å symbolisere hvor nytteløst alt er, hvor slitsomt og uutholdelig dagene er.. og forresten så er det natta. 

– happypain