09.09.17

Klokken er 01.43. Jeg ligger og irriterer meg over at sovemedisinen ikke ville funke. Jeg ligger og lurer på hvor jeg har gjort av lappen med e-postadressen til prinærkontakten min. Og jeg har noe på hjertet: 

For noen år siden trodde jeg ikke livet kunne gjøre mere vondt. Jeg var sikker på at hadde nådd smertegrensen, at mer smerte gikk hverken an å føle eller overleve. Men jeg tok feil. For de to-tre siste årene har vært verre enn jeg i min villeste fantasi trodde gikk an. Det har vært lite blogging. Jeg har rett og slett ikke klart det. Jeg har vurdert å slette bloggen flere ganger, men det har føltes feil det også. Så jeg har latt den stå, i håp om at jeg skulle klare å skrive igjen. For jeg har masse på hjertet, det er bare så utrolig vanskelig å sortere alt kaoset ned til et blogginnlegg, eller en setning i det virkelig liv for den saks skyld. 
Det kommer store monsterbølger av smerte skyllende over meg, jeg blir slått over ende. Alt er ukjent og skummelt. Jeg er redd. Alt flyter sammen og blir en stor klump av kaos. Det gjør så ulevelig vondt. 
Jeg vil så gjerne ut av dette. Men jeg aner ikke hvordan. 
Jeg møter opp til samtalene med behandler og prøver å «vrenge» sjela mi. Jeg tar medisinene mine. Jeg prøver å snakke med personalet her jeg bor. Jeg har gått med på å få injeksjon med medisin en gang i måneden. ​Jeg prøver å distrahere meg selv. Jeg prøver virkelig. Jeg vet ikke hva annet jeg kan gjøre. 

Jeg har et håp om å skrive mer fremover. Jeg vet ikke om jeg kommer til å klare det, men jeg skal prøve. For jeg tror jeg har godt av det. 

Jeg kveles

jeg gisper etter luft
for det gjør så inderlig vondt
å eksistere

jeg venter 
på at tåken skal lette
så jeg kan leve litt igjen

jeg prøver å tro deg
når du sier at også dette skal jeg klare 

den forbanna jernkloen
strammer og strammer
jeg kveles 

 

svart hull

Så har det blitt nesten to måneder siden sist, igjen. Hvorfor? Det er flere årsaker. Som jeg har sagt så mange ganger før så savner jeg å skrive. Jeg savner å klare å sette ord på ting. For jeg klarer ikke det like godt lenger, det er noe som stopper. Og det er så frustrerende! Jeg koker snart over av tanker og følelser. Men aner ikke hva jeg skal si eller gjøre. Så jeg gjør ting som ikke er så bra. Ting som skaper problemer. Jeg har i det siste fått en hel ny haug mennesker jeg burde si unnskyld til, og det skal jeg, jeg må bare komme meg ut av dette mørket hullet først. For det er sånn det føles nå. Jeg har falt ned i et svart hull. Jeg prøver å krabbe, klarte, krafse og skrike, men ingenting funker. Og det gjør så vondt. 

Jeg håper å komme tilbake sterkere. Takk til alle som tenkt på meg og sendt meg noen ord eller hjerter. 

sovetid på avdelingen

Det er sovetid på avdelingen. Men ikke alle sover. Jeg later som, så ikke nattevakta skal spørre spørsmål. Jeg har blitt ganske flink til å fake søvnpust. Så må jeg bare nikke og smile når dagvaktene spør om jeg har sovet godt i natt. For de har allerede hatt rapport og lest journal. Jeg vet det er stygt å lyve, men jeg orker ikke repetere meg selv igjen og igjen (og igjen). 

Ta meg vekk  

langt vekk 

hvor smerte ikke lager så dype arr

En liten oppdatering

I skrivende stund ligger jeg på sykehuset  med lungebetennelse, etter en lite gjennomtenkt og veldig spontan handling søndag kveld. Jeg husker det ikke selv, men har blitt fortalt at jeg ble funnet liggende halveis ut av senga med spy over hele meg. Oppkast i lungene=lungebetennelse. Som igjen førte til lungekollaos. Ble flyttet fra intensiven til hjerteavdelinga i går, da hjertet mitt ikke oppfører seg helt som det skal. Men er på bedringens vei og håper å bli skrevet ut på mandag. 

Så nå ligger jeg her og irriterer meg over klokka til han som sitter i døra og skal passe på meg. Den tikker så høyt! I tillegg har jeg noen vonde liggesår både her og der. 

Jeg må si at jeg syns det er litt skummelt at jeg kan ta såpass mange piller, og ikke huske noe av det etterpå.  Det har vært en utrolig slitsom og tung tid i det siste og jeg har kjempet med nebb og klør for og ikke gjøre noe «dumt», derfor blir jeg litt oppgitt. Jeg vet jo veldig godt at det var jeg som svelget pillene, men jeg klarer ikke huske det. 

Ellers skjer det veldig lite i livet mitt. Men jeg har søkt om støttekontakt igjen (da jeg søkte sist gang, fikk jeg en støttekontakt, men jeg trakk meg).  Jeg har begynt å få bedre kontakt med primærkontakten min i boligen etter at vi har satt inn faste «kjøreturer», jeg har alltid syns det er enklere og snakke når man sitter i en kjørende bil. Det har lettet litt på trykket.

Jeg tenkte egentlig og skrive et innlegg om hvordan 2016 har vært for meg, men syns hele innlegget ble dystert, teit og sytete, så droppet det. 

Men, en ting er verdt å nevne. Jeg ga fra meg dagboken min til behandleren min som han skal lese til neste time, det var et sinnsykt skummelt og stort steg. Håper det kan komme noe positivt ut av det. 

 

Sint, trist, sint, trist

«jeg er så jævlig lei av at alle skal vite hva jeg føler og tenker hele tiden!» skriker jeg og velter stolen. Han sitter der helt stille og rolig. Jeg blir enda mer rasende. Det irriterer meg så grusomt at han kan sitte der helt rolig, mens jeg føler at hodet mitt skal eksplodere hvert sekund. Tankene og følelser flyr frem og tilbake, opp og ned og kræsjer med faretruende fart. Det føles som jeg har mange tanker på engang, og det er umulig å få det til bremse litt eller stanse. Jeg vil si noe, men jeg klarer ikke. Det kommer ord ut av munnen min, men de gir tydeligvis ikke mening. Jeg blir så frustrert. Jeg setter meg på gulvet, og plasserer henda under rumpa, for jeg er redd for hva de kan gjøre. Jeg er redd for å blunke. Redd for hva jeg, kroppen min, kan ha funnet på det lille, svarte øyeblikket. 
Jeg får beskjed om at jeg må legge meg. Prøve å sove, i hvertfall hvile. Jeg eksploderer igjen. Jeg har jo akkurat fortalt deg at jeg ikke får sove, det var du som spurte! Hva er vitsen å snakke med deg hvis du ikke får med deg hva jeg sier uansett?

Jeg er så sint for tiden. Så utrolig rasende. Men i neste øyeblikk føler jeg meg trist, så trist at det gnager langt inn i sjela og er 100% sikker på at jeg ikke overlever til neste dag. Så blir jeg sint igjen. Sint for alt det dumme jeg har gjort. Sint for hva jeg har utsatt meg selv og de rundt meg for, særlig det siste året. Så blir jeg trist, fordi jeg vet det kommer en dag til i morgen, som kommer til å bli akkurat like vond. Og sånn fortsetter det. Det føles uutholdelig. 

Ting tar tid sies det. Og det vet jeg veldig godt. Men jeg syns jeg har ventet lenge nok nå. Nå må det skje noe snart.  Kan noen fortelle meg hva jeg gjør galt, please.