En liten oppdatering

I skrivende stund ligger jeg på sykehuset  med lungebetennelse, etter en lite gjennomtenkt og veldig spontan handling søndag kveld. Jeg husker det ikke selv, men har blitt fortalt at jeg ble funnet liggende halveis ut av senga med spy over hele meg. Oppkast i lungene=lungebetennelse. Som igjen førte til lungekollaos. Ble flyttet fra intensiven til hjerteavdelinga i går, da hjertet mitt ikke oppfører seg helt som det skal. Men er på bedringens vei og håper å bli skrevet ut på mandag. 

Så nå ligger jeg her og irriterer meg over klokka til han som sitter i døra og skal passe på meg. Den tikker så høyt! I tillegg har jeg noen vonde liggesår både her og der. 

Jeg må si at jeg syns det er litt skummelt at jeg kan ta såpass mange piller, og ikke huske noe av det etterpå.  Det har vært en utrolig slitsom og tung tid i det siste og jeg har kjempet med nebb og klør for og ikke gjøre noe «dumt», derfor blir jeg litt oppgitt. Jeg vet jo veldig godt at det var jeg som svelget pillene, men jeg klarer ikke huske det. 

Ellers skjer det veldig lite i livet mitt. Men jeg har søkt om støttekontakt igjen (da jeg søkte sist gang, fikk jeg en støttekontakt, men jeg trakk meg).  Jeg har begynt å få bedre kontakt med primærkontakten min i boligen etter at vi har satt inn faste «kjøreturer», jeg har alltid syns det er enklere og snakke når man sitter i en kjørende bil. Det har lettet litt på trykket.

Jeg tenkte egentlig og skrive et innlegg om hvordan 2016 har vært for meg, men syns hele innlegget ble dystert, teit og sytete, så droppet det. 

Men, en ting er verdt å nevne. Jeg ga fra meg dagboken min til behandleren min som han skal lese til neste time, det var et sinnsykt skummelt og stort steg. Håper det kan komme noe positivt ut av det. 

 

Sint, trist, sint, trist

«jeg er så jævlig lei av at alle skal vite hva jeg føler og tenker hele tiden!» skriker jeg og velter stolen. Han sitter der helt stille og rolig. Jeg blir enda mer rasende. Det irriterer meg så grusomt at han kan sitte der helt rolig, mens jeg føler at hodet mitt skal eksplodere hvert sekund. Tankene og følelser flyr frem og tilbake, opp og ned og kræsjer med faretruende fart. Det føles som jeg har mange tanker på engang, og det er umulig å få det til bremse litt eller stanse. Jeg vil si noe, men jeg klarer ikke. Det kommer ord ut av munnen min, men de gir tydeligvis ikke mening. Jeg blir så frustrert. Jeg setter meg på gulvet, og plasserer henda under rumpa, for jeg er redd for hva de kan gjøre. Jeg er redd for å blunke. Redd for hva jeg, kroppen min, kan ha funnet på det lille, svarte øyeblikket. 
Jeg får beskjed om at jeg må legge meg. Prøve å sove, i hvertfall hvile. Jeg eksploderer igjen. Jeg har jo akkurat fortalt deg at jeg ikke får sove, det var du som spurte! Hva er vitsen å snakke med deg hvis du ikke får med deg hva jeg sier uansett?

Jeg er så sint for tiden. Så utrolig rasende. Men i neste øyeblikk føler jeg meg trist, så trist at det gnager langt inn i sjela og er 100% sikker på at jeg ikke overlever til neste dag. Så blir jeg sint igjen. Sint for alt det dumme jeg har gjort. Sint for hva jeg har utsatt meg selv og de rundt meg for, særlig det siste året. Så blir jeg trist, fordi jeg vet det kommer en dag til i morgen, som kommer til å bli akkurat like vond. Og sånn fortsetter det. Det føles uutholdelig. 

Ting tar tid sies det. Og det vet jeg veldig godt. Men jeg syns jeg har ventet lenge nok nå. Nå må det skje noe snart.  Kan noen fortelle meg hva jeg gjør galt, please.

 

De to siste årene

Nå er det veldig snart akkurat to år siden jeg flyttet inn i egen leilighet. Det er over to år siden primærkontaktene mine fortalte meg at jeg hadde fått omsorgsbolig. TO ÅR. Det er lenge det. Jeg visste at det kom til å bli tøft, men hadde ikke anelse om hvor tøft. I tillegg til og måtte venne meg til dette nye livet mitt, kom flere utfordringer kastene mot meg. Jeg følte meg brutalt avvist av psykiatrien og stod uten behandling i sju måneder. Det tok sju måneder, søknad fra tre forskjellige leger, utallige purringer og telefonsamtaler og møter før jeg fikk en ny behandler. Jeg hadde gitt opp for lengst. Fikk beskjed om at neste steg var og klage til fylkesmannen, noe jeg ikke ville. Jeg ville ikke tvinge meg til behandling på et sted som ikke vil ha meg som pasient. Men det var det som fikk fart på ting, for da de fikk høre at vi hadde tenkt å klage så fikk jeg en ny behandler, nesten på dagen. Jeg blir irritert av å tenke på det. Jeg hadde mange støttespillere rundt meg som ikke ga opp, selv om jeg hadde gjort det. Hva med de som ikke har det? Det er ikke rart at mange faller ut av systemet. Støttespillerne mine (fastlege, to leger på avdelingen jeg har vært akuttinnlagt, og 3-4 personer i kommunene sa de aldri hadde vært borti så dårlig behandling. Men jeg vet veldig godt at dette ikke er et enkelttilfelle. I ettertid har jeg fått beskjed om at jeg ble behandlet på en uverdig måte og har også fått en unnskyldning. 
Oppi alt dette ble også en av mine nærmeste alvorlig syk. Det har vært en beintøff jobb å være pårørende og samtidig skulle passe på at jeg ikke sliter meg selv helt ut. Jeg har lyst til å stille opp hver dag, men formen min tilsier at det ikke går. Så da blir jeg liggende i senga og kjempe mot den dårlige samvittigheten min. Det er en utrolig vanskelig balansegang. Jeg prøver å høre på de rundt meg som sier at det ikke kommer noe godt ut av hvis jeg sliter meg ut såpass at jeg blir innlagt, men det er vanskelig. 

Disse to årene har vært fulle av utfordringer. Det har vært mange innleggelser. Det har vært mye «drama». Det har vært mye usikkerhet. Både i forhold til behandling, om jeg kan beholde leiligheten og livet generelt. Det har føltes(og føles) uutholdelig. Jeg er sliten. Men holder ut. 

I april tok jeg den tredje tatoveringen min. Den betyr utrolig mye for meg og har med de siste to årene og gjøre. Her er den helt fersk. 

veiskille

Disse hersens veiskillene
HVORFOR skal det være så vanskelig å velge «riktig» vei?

Jeg trenger en bruksanvisning for livet, NÅ!

Jeg står i nettopp en av disse hersens veiskillene akkurat nå. Og jeg aner ikke hva jeg gjøre. Uansett hva jeg velger så blir det feil, og jeg tør ikke engang tenke på konsekvensene. Jeg er så lei. Så utrolig dritt lei. Jeg er sliten, og finner ikke kreftene jeg så sårt trenger akkurat nå. «jeg er veldig bekymret for deg, du må hvile» sier behandleren min. «du må ta deg sammen» sier hodet mitt. «du må bare tenke positivt, så fikser det seg» sa en annen. 
Så blar jeg i en avis som ligger og slenger (noe jeg angrer like mye på hver gang) og lurer på om dette er en verden jeg vil tilhøre? Så mye ondskap. Så mye urettferdighet. Jeg blir fysisk kvalm. 

Jeg skulle ønske noen kunne ta valget for meg. Men det er det jeg som må gjøre. Jeg kan lytte til folks meninger men for å være ærlig gjør de meg bare enda mer forvirret og usikker. 

Jeg trenger den bruksanvisningen, NÅ!

 

Gnagsår

Lyder gnager i ørene mine. Og det er mer bråk enn vanlig her jeg bor. Alle lyder kjennes ut som gnagsår. Det er utrygt og ekkelt og ligge våken om natten og høre smerteskrik og ting som knuser i vegg og gulv. Men samtidig vet jeg at det like godt kunne være meg. Jeg får dårlig samvittighet for alle gangene jeg har utagert og skremt naboer og medpasienter. Og jeg vil så inderlig sterkt fjerne det som plager personen som uler dag og natt. 
Personalet i boligen prøver å berolige meg med at de har kontroll. Men jeg vet at hvis det pågår lenge nok, så må de ringe politiet. Jeg har lyst til å finne frem headsethet og koble vekk fra virkeligheten. Men alle lyder gjør jo vondt, så det funker ikke det heller. Har prøvd med ørepropper, men da hører jeg alle lydene i kroppen min. Ventilasjonsanlegget bråker. Hodet bråker. Verden bråker. 

Trenger stillhet. Men det blir jo aldri stille. 

Hei?

Nå er det evigheter siden sist. Har det noen gang gått så lang tid mellom to innlegg noen gang siden jeg opprettet bloggen? Tror ikke det.

Den fysiske helsa er bedre. Legene fant endelig ut hva det var, jeg fikk en ganske omfattende behandling, og nå er jeg nesten frisk igjen. Men rett etter at jeg følte meg nogenlunde på beina igjen fikk jeg kyssesyken som slo meg ut et par måneder. Så fikk jeg omgangsyken, så influensa, så omgangssyken igjen. Immunforsvar sa du?
I tillegg har livet vært tøft generelt. Kommer sikkert til å skrive om det etterhvert. Men tror jeg er tilbake i hvertfall, for herregud jeg savner å skrive. 

30.03.2016

Jeg savner å blogge. Jeg tenker «åh, nå trenger jeg å skrive». Men så blir jeg som regel avbrutt av at magen vrenger seg og jeg må løpe på do. Eller så ligger jeg i senga med feber og orker ingenting, eller vrir meg i smerter. Med andre ord: jeg er fortsatt syk. Legene klør seg fortsatt i hodet. Jeg tror jeg har vært mer hos legen de siste måndene enn jeg har vært noen gang (og det er mange). Blodprøver, urinprøver, ultralyd og røntgen. Sjekke puls, blodtrykk, lunger, hjertet og lymfekjertler. Igjen og igjen.
I skrivende stund er klokka fire på natta og jeg ligger og smågruer meg til legetimen min senere i dag. Nytt sykehus, nye leger, nye undersøkelser. Håper de kan gi meg et ordentlig svar.

Temaet i behandlingen for tiden er tillit.
«jeg forventer ikke at du skal stole på meg etter et halvt år eller ett år. Men en gang må du det, hvis du skal bli bedre» sa behandleren min på slutten av timen. Det skremmer meg. Men jeg vet det er sant. Er det tillit som er det store problemet? Er det derfor jeg ikke kommer videre? Er det derfor funksjonsevnen min bare går nedover? Er det på tide å fortelle hele sannheten? Jeg vet ikke, jeg. Jeg vet bare at dette er fryktelig smertefullt, og at jeg er sliten. Hvor langt kan et menneske presses egentlig? Hvor mye tåler en kropp?

Det er så mye som foregår for tiden, samtidig står jeg bom stille.

12.02.16

Kroppen min begynner å bli sliten av å være syk og ha feber nå. Jeg lå rett ut hele julen og drakk rett i koppen med sugerør og knasket antibiotika. Rett over nyttår hadde jeg en liten innleggelse etter en fest som gikk over styr, så fikk jeg influensa, var nogenlunde i grei form i noen dager før jeg ble jeg syk igjen. Så jeg har nesten bare ligget rett ut siden midten av desember, nesten ikke orket å holde hodet oppe. Trodde jeg var på bedringens vei igjen, men ble brått dårligere. Legene fortstår like lite som meg av hva som skjer med kroppen min. Jeg har en haug av forskjellige symptomer som ikke ser ut til å henge sammen. Prøvene legene har tatt er ikke bra, men de klarer ikke å finne ut hva det er. Kroppen oppfører seg rart. Har ny time hos fastlegen min neste uke, håper på svar. For sånn her kan det faktisk ikke forsette –

for

jeg trenger kreftene mine til å kjempe alle kampene

som foregår oppe i hodet mitt

før jeg eksploderer.

«Kroppen min brenner og skriker», har jeg skrevet i dagboka mi. Den setningen går igjen over fem sider, for jeg fant ikke noe annen måte å beskrive smerten på. Intens? Altoppslukende? Uutholdelig? Jeg klorer meg fast, men det blir vanskeligere og vanskeligere. Jeg gråter mye. Også ligger jeg i senga, fordi kroppen min ikke orker annet. Skulle ønske jeg skjønte hva kroppen min prøver å fortelle meg. Jeg vet jeg ikke har vært spesiell snill mot kroppen min de siste årene, men vær så snill, ser du ikke at jeg trenger kreftene mine til å bekjempe noe annet nå?

Kanskje er bare kroppen lei. Lei av at jeg behandler den som en dritt. At jeg ikke hører på hva den forteller meg? Jeg hadde i hvertfall vært lei hvis noen hadde behandlet meg så stygt. Og det komiske her er jo at det er min kropp. Så jeg burde kanskje være lei meg selv? Og jeg ER lei meg selv, men ikke på den måten.

Jeg vet ikke om det jeg skriver gir noen mening engang, men det er kanskje ikke så viktig når alt er meningsløst.

02.01.2016

Så var både julen og nyttår over. Jeg har for det meste ligget rett ut og vært ekstra sliten. Noen dager før julaften hadde jeg ligget med høy feber og hatt såpass vondt at jeg ikke klarte å stå oppreist i nesten en uke og ble tilslutt overtalt til å ta en tur på legevakta. Så den siste tiden har stort sett bestått av å sove, ta smertestillende, antibiotika og drikke rett i koppen med sugerør. Men jeg ble med foreldra mine til søstra mi på julaften, selv om det ikke var mye selskap i meg. Det ble godt over midnatt før vi satt oss i bilen og dro hjem, men det var egentlig litt fint og feire julen et annet sted enn barndomshjemmet mitt for en gang skyld.

Ca sånn ser du ut når du egentlig er litt for sliten til å smile og stå på beina, men likevel prøver fordi «bilde på julaften må du jo ta»

Jeg kom hjem fra en kort innleggelse i går, etter en fest som gikk over styr. Jeg husker ikke så mye, men de ville ha meg der i noen dager for å observerve meg. Nok sagt. Nå er jeg hvertfall hjemme igjen. I morgen er det både dåp og bursdagen til mamma.